Antall islandske kommuner halvert på 25 år

Sammenslåing av kommuner har vært et hett politisk tema for mer enn 30 år. I 1993 bestemte regjeringen å avholde folkeavstemning om saken. 

Hvis alle sammenslåingene hadde blitt godkjent, ville antallet kommuner ha falt fra 196 til 43. Det gikk ikke slik, siden samtlige sammenslåinger unntatt én ble avslått. Men i noen tilfeller skulle de bli starten på en annen type sammenslåing noen år senere.

Hovedårsaken til denne endringen var overføringen av ansvaret for grunnskolene fra statlig til kommunal kontroll i 1996, og troen på at de større kommuner ville være i bedre stand til å håndtere oppgaven.

Siden den gangen har de fleste sammenslåingene blitt satt i gang av kommunene selv. Rundt århundreskiftet hadde Island 124 kommuner. I dag er antallet halvert til 62. 

Ønsker insentiver til sammenslåing

Arnar Þór Sævarsson, administrerende direktør i Islands kommuneforbund, sier at det er klart at antallet kommuner kommer til å gå ned. 

– Det har vært mye debatt blant lokale myndigheter rundt hvordan man best kan oppnå sammenslåinger. Det finnes to synspunkter – enten at staten bør innføre en lovbestemt minimumsbefolkning for kommuner, eller at den bør stimulere til sammenslåing, for eksempel ved å tilby visse fordeler.

Sævarsson sier at kommuneforbundet støtter det siste synspunktet. 

– Det har alltid vært ulike oppfatninger rundt hva som der den beste måten å gjøre dette på. Men tvungen sammenslåing går litt mot kommunenes selvbestemmelsesrett. 

Når vi spør ham hvilke insentiver som bør tilbys, svarer Sævarsson lokale transportprosjekter eller direkte økonomiske insentiver.

Ifølge ham er forkenklet administrasjon en av hovedfordelene med sammenslåingene. 

– Når man går inn for sammenslåing, er det ofte i områder med lave innbyggertall. Små steder kan ha problemer med å finne nok folk til å jobbe i administrasjonen eller i kommunestyrene.

– Når de slår seg sammen blir tjenestetilbudet bedre og man sparer penger på å ha færre ordførere og kommunestyrer. Sammenslåinger betyr også færre skoler siden det pleide å være en skole i hver kommune. Det betyr også større klasser, som er en fordel.

– Større kommuner har også en større stemme når de skal kjempe for sine interesser, for eksempel lokale veiprosjekter.

Det er likevel noen som er kritiske til sammenslåinger, forteller Helga María Pálsdóttir, kommuneforbundets administrasjonssjef.

– Noe av kritikken går ut på at deler av befolkningen blir sittende lenger borte fra de som bestemmer, spesielt når mindre tettsteder slås sammen med større byer. Det finnes sammenslåinger fra 20 til 30 år tilbake som fremdeles blir kritisert på grunn av dette. 

Regjeringen ønsket krav om minimumsbefolkning

En parlamentsresolusjon ble vedtatt i 2019 som fastsatte et minimumskrav for en kommunes befolkning: 250 innbyggere ved valget i 2022 og 1 000 i 2026.

– Målet med å øke minimumsbefolkningskravet er å styrke lokalstyret, øke kommunenes bærekraft og sikre deres evne til å møte sitt lovpålagte ansvar.

– Det er en gjengs oppfatning at større kommuner står sterkere når oppgaver skal løses. Ved å styrke lokalstyret, skal kommunene som administrative enheter bli mer bærekraftige, i stand til å yte best mulig service til innbyggerne og til å være aktive fora for demokratisk engasjement, sa Sigurður Ingi Jóhannsson, daværende kommunal- og samferdselsminister, i en skriftlig uttalelse til Alltinget.

Et krav om minimumsbefolkning på 1,000 mennesker ble imidlertid stemt ned.

Det foreslåtte kravet om en minimumsbefolkning på 250 skapte en god del kontrovers. En av de minste kommunene, Tjörneshreppur, sa til og med opp sitt medlemskap i kommuneforbundet. 

De understrekte at de alltid hadde gått med overskudd og hadde et godt samarbeid med en større kommune de grenset mot, Norðurþing, på områder som var for omfattende for dem å takle på egen hånd.

To barn på barneskoletrinnet

På den tiden, i 2019, bodde det 55 mennesker i kommunen og det var bare to barn som gikk på barneskolen. Katý Bjarnadóttir, nestleder i Tjörneshreppur kommunestyre, sa imidlertid i et intervju med RUV at de til slutt kom til å slås sammen. 

– Vi har ikke noe valg. Slik ting står i dag så må vi slå oss sammen om vi er medlemmer i forbundet eller ikke. Derfor ser vi ingen grunn til å være medlemmer så lenge de ikke ønsker at vi eksisterer, sa hun.

Det finnes mange grunner for hvorfor mindre kommuner er motvillige til sammenslåing – historiske, følelsesmessige og økonomiske. I enkelte tilfeller tjener den mindre kommunen ingenting økonomisk på en sammenslåing, og det finnes eksempler på at den mindre parten bidrar proporsjonelt mer til sammenslåingen enn den større parten.

Kommunenes servicetilbud til innbyggerne har endret seg mye de siste årene.

– Kravene er i visse tilfeller helt forskjellige, som personvern, sertifisering for likelønn, utdanning og så videre. Det er vanskeligere for mindre kommuner å innfri disse kravene. Men det viktigste er at de må ta egne avgjørelser for hvilke steg de vil å ta, sier Pálsdóttir.

Sævarsson tror antallet kommuner vil komme til å fortsette å falle, selv om han ikke ønsker å tallfeste dette. Han peker på at ingen sammenslåing har blitt reversert så langt. 

– Det eneste spørsmålet er hvor raskt sammenslåingene vil skje. Folk flest har økende forventninger til hva kommunen kan tilby, det være seg inne utdanning, sosiale tjenester, søppelhenting og mer.

– Og dette er ting som betyr mye for hvor folk bestemmer seg for å bo, eller om de ønsker å bo i et bestemt område. Kommunen må være i stand til å gi dem tjenestene de trenger, for eksempel til barnefamilier. 

– Jeg tror ikke at vi kommer til å nå det målet uten flere kommunesammenslåinger. Men det må skje på deres premisser og de må finne ut hva som er best for dem.